Forfatter
Linn Gjerstad
Cox

Foto
Jan A. Tjemsland, Norsk Oljemuseum og privat

Eventyret om Snurre

Møt Norges første ROV, Snurre. Han ble laget på et meieri, testet med en ferge og fraktet over isen med lastebil. Men gjetter du hvorfor han fikk akkurat det navnet?

Forfatter
Linn Gjerstad
Cox

Foto
Jan A. Tjemsland, Norsk Oljemuseum og privat

I DAG: Snurre står utstilt på oljemuseet i Stavanger. FOTO: Jan A. Tjemsland, Norsk Oljemuseum

– En forgjenger til Snurre var hjertebarnet til en svensk doktoringeniør som het Bo Brännström. Han studerte undervannskrigføring i San Diego på et amerikansk senter for krigføring. Noe som en ROV fantes ikke på den tiden, og han ville lage et fartøy som kunne plukke opp manganknoller på havbunnen. Så ble Sintef og Veritas engasjert for å lage farkosten. De gjorde et forsøk, men det var noe med det tekniske som ikke holdt mål. Da den ble sjøsatt, roterte farkosten i vannet og var lite medgjørlig. Derfor fikk den navnet Snurre, forteller Svein Lilleland. Han er senioringeniør i subseahydraulikk og har blant andre jobbet for Det Norske Veritas, FMC Technologies og FMC Kongsberg Subsea.

Søkte om penger
Vi er tilbake på starten av 1970-tallet. For samtidig som svenskens fartøy gjorde noen uheldige omdreininger og viste seg å være nokså ubrukelig, satt Lilleland ved Tyrifjorden og leste om undervannshydraulikk i et amerikansk tidsskrift. Han var fascinert.
– Svogeren min og jeg fikk lyst til å lage et hydraulikkverktøy som dykkere kunne bruke på havbunnen. Vi sendte en søknad til det som den gang het NTNFK på Skøyen i Oslo.
NTNFK ble siden til Institutt for Kontinentalsokkelundersøkelser (IKU) - forgjengeren til det som i dag er Sintef.
På kontoret i hovedstaden satt svenske Brännström – mannen bak den litt mislykkede Snurre - og han reagerte kjapt.
– Vi ba ikke om så veldig mye. 20-30.000 kroner, tror jeg. Vi fikk dem på betingelse av at vi ble med på Snurre-prosjektet hans. Det syntes jeg var helt fantastisk. Bo var fenomenal, sier Lilleland.

Laget i et meieri
Sammen med svogeren Håvard Heieren hadde han verksted i et nedlagt meieri på Ringerike.
– Det var der snøballen begynte å rulle. Arnfinn Lindstad kom inn som prosjektleder, og så gikk arbeidet i to faser, sier Lilleland.
Det første som ble gjort var å bygge om det opprinnelige Veritas-forsøket til en litt mer fungerende dings.
– Men så ble det bestemt at vi skulle starte med blanke ark. Det er da arbeidet med den konstruksjonen som i dag står på Oljemuseet i Stavanger startet, sier Lilleland.
Vi er kommet til 1973-74. Svogerne designet et helt nytt hydraulikksystem som skulle drive propellene slik at fartøyet kom seg frem og tilbake og opp og ned - på best mulig måte. De hadde en fagkunnskap på hydraulikk som var godt, teknisk fundert.
– Det ble radikalt annerledes enn det første forsøket. Vi hadde også med oss en kar fra Sintef. Han bygget all elektronikken som var på farkosten, og det var mye. Det mest imponerende med ham var at samtidig som han drev med dette, studerte han til å bli lege. Så sist jeg hørt om ham var han blitt lege på sykehuset i Drammen. Han gikk altså bort fra sivilingeniørjobben sin. Han var virkelig en utrolig smart type, et sånt menneske du bare møter én gang i livet, sier Lilleland.
Selv var han ansvarlig for fremdrifthydraulikken, mens svogeren drev med designet av den mekaniske konstruksjonen og hadde ansvaret for den.
– Vi var innom mange faser. Det var ingen andre i verden som drev med akkurat dette den gangen, kanskje med unntak av noen i San Diego. Vi var to ungdommer som måtte ta alt fra eget hode, sier Lilleland.

Hadde ferge på Tyrifjorden
Det tok tid å bygge Snurre, men arbeidet gikk sakte fremover.
– Vi hadde en gammel ferge på Tyrifjorden. Den hadde en slags kran som vi kunne sette Snurre ut på sjøen med. Det ble kjørt veldig mye tester, også da det var beinhard vinter. Da kjørte vi en lastebil utpå isen, sagde hull og prøvde ut fartøyet, sier Lilleland.
Etter hvert fikk de rigget til en egen fakslinje, slik at de kunne overføre bilder fra fergen til kontoret på Skøyen i Oslo.
– Den gang var det virkelig ganske fancy, altså. Det var teleks som var gangbart den gangen. Faks var veldig nymotens, sier Lilleland.


PÅ FERGETUR: Svogerne brukte en gammel ferge når de skulle ut på Tyrifjorden og teste Snurre på 1970-tallet. FOTO: Privat


Første oppdrag
Da Ekkofisktanken ble plassert rundt 1973, var en del av kontrakten at det skulle dekkes rundt dem med enorme mengder grov stein.
– Det var sikkert for at ikke tanken skulle bikke over. IKU ble engasjert for å verifisere at det ble lagt riktige mengder pukk. Snurre var så godt som ferdig utviklet og ble brukt i oppdraget i Nordsjøen for å verifisere dette, sier Lilleland.

Holdt på å gå galt
På Oljemuseet i Stavanger jobber historiker Kristin Øye Gjerde. Hun har skrevet mye om oljehistorie og holder på med å skaffe finansiering til å skrive bok om norsk undervannsteknologihistorie.
– Snurres første prøvetur i sjøvann skjedde i 1973. Da ble den styrt med helikopterjoystick mens man fulgte bevegelsene på videoskjerm, forteller hun.
Arbeidet Snurre var med på var rengjøring av tre betongplattformer på Friggfeltet.
– Rengjøringen ble gjort ved hjelp av høytrykksspyler. Snurre fikk påmontert et hjul i fronten for å holde avstanden mellom slangen og betongveggen konstant, sier Gjerde.
På neste oppdrag holdt det på å gå galt.
– Da var Snurre i Skånevikfjorden og skulle kjøre ROV-operasjoner i forbindelse med et Kværner-oppdrag. Det var veldig dypt der og de hadde ikke noe kabelhåndteringssystem. Derfor ble det til at forskere og ingeniører sto på dekk og dro i kabelen.
Til slutt holdt de på å miste Snurre.
– Det var et rør som knakk da de skulle ned og inspisere. Kabelen kom mellom vaieren og røret, forteller Gjerde.
Dermed lå Snurre og skrapte mot havbunnen, helt til de klarte å gå ned med dykkerutstyr og fikk den opp igjen.
– Det er derfor den er her på museet hos oss i dag, sier Gjerde.
Hun forteller at de også hadde et problem med ROV-en ved Haltenbanken, fordi en kabel gikk i propellen.
– Da holdt den på å synke, men de hoppet uti en gummibåt og fikk tauet den tilbake. Dette må ha vært rundt 1980, sier Gjerde.

Lillebror i Middelhavet
Myrens Mekaniske verksted ved Sagene i Oslo var i sin tid fabrikkenes fabrikk. Myrens produserte turbiner, dampmaskiner, sagbruks- og høvlerimaskiner og en mengde annet utstyr for industrien. Det var over tusen ansatte på verket alt i 1890.
– Da vi hadde laget Snurre fikk direktøren der for seg at han skulle inn i oljealderen. De ville kjøpe hele Snurre-prosjektet, forteller Lilleland.
På Myrens lagde de to kopier av Snurre. Den ene ble solgt til et fransk selskap.
– De holdt på å legge en gassledning fra Libya til Sicilia. En av betingelsene i kontrakten var at ledningen kontinuerlig skulle overvåkes for lekkasjer, sier Lilleland.
Dette oppdraget med å kjøre frem og tilbake over Middelhavet fikk Snurres «lillebror».
– Det gjorde den i ganske mange tiår. På en konferanse i Holland for en tid tilbake ble det sagt at dette var det fartøyet i verden som hadde flest driftstimer. Og det var mikroskopisk med vedlikehold, noe som vir­kelig var kjekt å høre for min svoger og meg, sier Lilleland.
– Ble dere rike på Snurre-eventyret?
– Nei, vi ble nok ikke det. Vi var kanskje dyktige som ingeniører, men ikke så flinke til å tjene penger på det. På den annen side har vi hatt utrolig mye glede av å ha vært med på Snurre, sier Lilleland.

TOPP