Forfatter
Ann Karene Rasmussen
Cox kommunikasjonsbyrå

Foto

Til bunns i enmannsubåt

Med de små miniubåtenes inntog tidlig på 1980-tallet, kunne vi endelig utforske de ukjente havdypene. Mantisene kunne dykke ned til 700 meter, og ble operert av en pilot som lå på magen inne i farkosten. Blant disse var Dag Ringen og Kurt Øvergård.

Forfatter
Ann Karene Rasmussen
Cox kommunikasjonsbyrå

Foto

– Det var en spennende tid for oss som var involverte, med mange tøffe gutter i aksjon. Det krevde mot for å legge seg på magen inne i en liten trang ubåt, som ble stengt igjen fra yttersiden, for så å bli senket ned i sjøen. Sikkerheten ble satt i høysetet. Vi måtte stole 100 prosent på hverandre. Om det ble gjort dårlig vedlikehold på utstyret ville konsekvensene blitt fatale på flere hundre meters dyp, men stort sett gikk det bra, forteller Dag Ringen, som var FFU sin første formann.

Spennende jobb
Ringen ble ansatt i Fred Olsen Oceanics i 1976, hvor han arbeidet med miniubåter. Disse relativt store miniubåtene kunne frakte dykkere ned til arbeidsdybde via et innebygd dykkerkammer, men markedet for disse falt da rimeligere alternativ gjorde sitt inntog tidlig på 1980-tallet. Fred Olsen startet da et nytt selskap, Subsea Dolphin, og noen få fra tidligere Fred Olsen Oceanics ble ansatt der for å bygge den nye virksomheten.
– Jeg ble involvert i bygging og operasjon av selskapets to Mantis miniubåter, Mantis 007 og Mantis 008. Farkostene fikk etter hvert kontrakt med Statoil og ble brukt til «drill support» på boreriggene Deepsea Saga, Deepsea Bergen og Dyvi Delta, som i dag heter Songa Delta, forteller Ringen.

Kurt Øvergård ble ansatt som Mantispilot i Subsea Dolphin etter noen års drift.
– Dette var etter den tidens teknologi ganske avanserte systemer, og det var en spennende jobb å dykke med Mantiser. Opplæring ble gitt om bord underveis og flere av operatørene kom med bakgrunn som elektrikere eller elektronikere i marinen eller som flymekanikere i luftforsvaret. HMS var ikke et begrep vi kjente til, men vi forsøkte å ta vare på hverandre og komme vel hjem med alle fingrene i behold, forteller Øvergård.

Risikofylt i dårlig vær
Det var utfordrende å jobbe i miniubåtene. Mantisene var bare litt over to meter lange og en meter høye, og dykkerne måtte derfor ligge på magen. Dykkene tok gjerne tre til fire timer, og det var ikke alltid forholdene var ideelle for å bruke Mantisene til de nødvendige operasjonene.
– I dårlig vær kunne det være en stor utfordring å sjøsette farkosten ned i de skummende bølgene som feide forbi. Den ble senket under dekk ved hjelp av den 18mm tykke navlestrengen, og svingte fra side til side. Vel i sjøen ble man dratt frem og tilbake av strømningene under splash sonen, og man kunne se stag og pontonger feie forbi i stor hastighet. I ettertid tenker jeg at risikoen mange ganger var så høy at dykkene burde vært avbrutt. Men når det var fint vær var det lav risiko, og det var spennende å se stagene under vann og lyset fra overflaten endre seg mot det grønne spekteret etter hvert som farkosten sank dypere under riggen, forteller Øvergård.

ROV-ene tok over
Øvergård husker helst de gode opplevelsene. Fargene på korallene, de rare fiskene og manetene, og fargene på steinene i isfjellfurene ute på Haltenbanken på 360 meters dyp. De risikofylte oppdragene de utførte med Mantisene er for lengst en del av historien, og operasjonene blir i dag utført med ROV-er.
– Det har vært en god utvikling med seriøse leverandører som har stått for mange gode løsninger og produsert mye mer holdbart og avansert utstyr enn det vi hadde den gang. Selskapene har utnyttet oppgangstider med gode rater på utstyret til å investere overskuddet i kvalitet, utvikling og ny teknologi, sier Øvergård.

TOPP