50 år på dypt vann

Produksjon av olje og gass ble på kort tid Norges største eksportnæring. Dernest ble det etablert en oljeservice- og leverandørindustri som ble Norges nest største eksportnæring med rundt 20 prosent andel av verdenshandelen i offshore-segmentet i 2019. 

I utgangspunktet hadde ikke Norge en egen leverandørindustri. Norsk maritim tradisjon, kombinert med myndighetenes pådriv og industriens interesse for innovasjon og teknologiutvikling, la grunnlaget for en leverandørindustri som har blitt særdeles levedyktig. Den er i stor grad uavhengig av den norske olje- og gassproduksjonen.

Undervannsteknologi har vært svært sentral i utviklingen av norsk sokkel, helt siden den første dykker deltok som såkalt drill-support fra Ocean Traveler sommeren 1966. Industrien trengte undervannsteknologi og -tjenester i forbindelse med boring fra flyttbare enheter og for installasjon av plattformer, rørledninger og tilhørende fasiliteter.

Subsea-teknologien omfatter alt fra subseaboring, subsea rørledninger, subsea produksjon samt subseaservice som støtter de tre førstnevnte. Subseaservice omfatter alt fra dykking til design, bygging og installasjon av de mest avanserte og fjernstyrte systemer tilpasset til dels ekstreme forhold.

Professor emeritus Arnfinn Nergaard
 

I juni lanserer Norsk Oljemuseum boken «Subseahistorien – Norsk undervannsproduksjon i 50 år». Tittelen antyder at den handler om undervannsproduksjon. Boken beskriver de norske oljeselskapenes bruk av subseateknologien, og rollene til de sentrale utstyrsleverandørene og serviceselskapene som har muliggjort utviklingen. Boken er skrevet av historiker Kristin Øye Gjerde ved Norsk Oljemuseum og undertegnede.

Ett av kapitlene har tittelen «Fra dykking til fjernstyring». Fjernstyring er et svært sentralt begrep i all undervannsteknologi. I 1987, omtrent 20 år inn i oljealderen, tok Dag Ringen, Terje Miljeteig og Lars Anfinn Ekornsæter initiativet til FFU. Initiativet var basert på interesse og entusiasme for ny teknologi, men med et dystert bakteppe; 17 dykkere hadde til da mistet livet i den nye industrien på norsk sokkel. 1980-årene ble perioden hvor Statoil og Hydro gjennomførte sine første subsea-utbygginger med enkeltsatellitter på Gullfaks og Oseberg. Begge ble utført dykkerløst med Statoil som førstemann i mål. I løpet av kort tid fjernet Hydro og Statoil dykking fra boring og ferdigstillelse av subsea-brønner.

I boken blir det gjort et nummer av at undervannsproduksjon har bygd seg opp gradvis til 50 prosent andel av produksjonen på norsk sokkel de siste 30 årene. Undervannsteknologien var også viktig som forløper til de store utbyggingene. Et eksempel på det er at Norges første oljeproduksjon overhodet, tre år med testproduksjon på Ekofisk, kom fra subsea-brønner i perioden 1971 til 1973. Videre kom både Hydros og Statoils første produksjon fra subsea-brønner på henholdsvis Oseberg (til Petrojarl 1) Gullfaks i 1985–86.

Den norske maritime kompetansen kom spesielt til sin rett i 1990-årene. Til da hadde subsea-konseptet vært satellittløsninger knyttet opp til faste plattformer. I 90-årene kom gjennombruddet for flytende produksjonsinnretninger. Dette tiåret var kjennetegnet av et solid gjennombrudd for undervannsproduksjon med en tilvekst på nesten 350 brønner på norsk sokkel, og de fleste var knyttet opp til flytere i form av produksjonsskip og -semier. Dette var konsepter som passet som fot i hose for den norske maritime klyngen. Det er interessant å merke seg at Hydro, Statoil og Saga sto for over 90 prosent av antallet nye brønner. Hydro installerte flest brønner totalt og i særdeleshet når det gjaldt flyterbrønner.

2000-tallet startet med en massiv satsing på videre teknologiutvikling blant annet gjennom DEMO-2000. Flerfaseteknologien var da kommet så langt at det ble behov for videreutvikling av separatorer, pumper og kompressorer, som viste vei mot visjonen Havbunnsfabrikken. Utviklingen var påvirket av felter som Snøhvit og Ormen Lange som begge fikk subsea til land-løsninger med oppstart i 2007. Begge prosjektene fikk stor oppmerksomhet internasjonalt og er fortsatt noe av det spenstigste innen verdens subsea-utbygginger.

Norsk undervannsproduksjon har på 2000-tallet satt solide fotavtrykk i alle verdens dypvannsområder. Norske aktører er til stede på store havdyp i hele verden. I 2012 offentliggjorde Quest Offshore en gjennomgang av 145 identifiserte teknologi-prosjekter på verdensbasis, og rangerte oljeselskapene ut fra både totalt pengeforbruk og antall prosjekter. Statoil markerte seg da som den suverent største med mer enn dobbel så mye aktivitet som den neste på listen, både hva gjaldt investeringer og antall prosjekter.

Som et resultat av noe av dette satte Statoil i gang verdens to første subsea-kompressorer i 2016.

Boken konkluderer med å liste noen av de teknologiske høydepunktene etter 50 år på dypt vann:

• Gullfaks A, første dykkerløse subsea-brønn, 1986
• TOGI, først med fjernstyring og brønnstrømsoverføring over 48 km, 1991
• Snorre UPA, den til da mest kompliserte subseastasjon i verden, 1992
• Subsea pumping, Draugen 1993
• Troll Olje, de første horisontale brønner fra en flyter, 1995
• Åsgard, gigantutbygging med tre flytere og kompliserte prosesser, 1999
• En rekke spesialbygde produksjonsflytere i 1990-årene, 1995–2000  
• Troll Pilot, første subsea separator og -vanninjeksjon, 2001
• Subsea til land, Ormen Lange og Snøhvit, 2007
• Første subsea kompressorer, Åsgard og Gullfaks, 2016  

Etter oljekrisen 2014–17 peker det seg også ut nye satsingsområder innen undervannsteknologi innen havvind, fiskeoppdrett og mineralutvinning. Havrommet byr på nye muligheter for fremtiden, og der vil norske subsealeverandører med sin kompetanse og erfaring kunne være i fremste rekke.