Dag Ringen forteller: Da ubåten tok inn vann

Jeg hadde en litt skummel opplevelse fra første driftsåret til Subsea Dolphin. Vi skulle operere en Mantis fra et forsyningsfartøy og for å plukke opp et langt rør som lå på havbunnen. Vi senket miniubåten fra siden av fartøyet, og en tykk løftevaier, som vi skulle feste til det havarerte røret, ble firt ned fra akterenden av skipet. Under dykket hadde noen oppdriftskuler på ubåtens navlestreng, som overførte kraft og signaler til ubåten, viklet seg inn i løftevaieren. Jeg rapporterte situasjonen til han som ledet dykket på fartøyet, og det ble bestemt å ta ubåten og løftevaieren til overflaten for å frigjøre dem fra hverandre.

Da jeg nærmet meg 50 meters dyp, gjorde den økende svingningen mellom undervannsfarkostens navlestreng og løftevaieren at ubåten ble trukket i alle retninger. Luken bak på ubåten var fjærbelastet slik at et eventuelt overtrykk kunne ventileres ut. Plutselig merket jeg at det kom sjøvann inn i ubåten. Da jeg rapporterte det til min kollega på fartøyet, rev han av seg hodetelefonen og gjorde alt klart for å sette en lettbåt på sjøen. Det som hadde vært en relativ skånsom inntrekning av vaier og navlestreng ble nå erstattet med «full gass» på begge vinsjene. Min kollega trodde jo at jeg var i ferd med å drukne! Straks etter skjønte jeg at det var vekten min på luken som gjorde at den ventilerte. Siden det ikke var overtrykk i ubåten kom det, i stedet for luft ut, sjøvann inn. På ufattelig vis greide jeg å unngå å trå på luken under den siste dramatiske ferden mot overflaten, slik at sjøvannet sluttet å trenge inn i ubåten.

Ved overflaten fikk mine kollegaer i lettbåten frigjort farkosten fra løftevaieren. Jeg ble utrolig lettet når de heiste undervannsbåten ut av sjøen og satt den på dekk. Ut av luken kom en våt og blek, men fattet mann. Jeg insisterte på å få gå ned igjen på neste ubåtdykk. Det ble gjennomført uten utfordringer og min tillit til utstyret og undervannsoperasjonene var gjenopprettet. Slik gjorde vi det den gang!